Motor.no publiserte i dag en artikkel om at Borgarting lagmannsrett har avvist ankene i Dieselgate-sakene. Journalisten Geir Røed - som har dekket denne saken i årevis, konsekvent fra én side og som tilsynelatende ikke har oppdatert sin forståelse av saken siden den første artikkelen for flere år siden - er nøye med å nevne sakskostnadene. Det er korrekt nok, men siden Røed tilsynelatende hverken har lest kjennelsene nøye, sjekket faktaene med noen av partene, eller funnet det bryet verdt å kontakte meg for en kommentar, er artikkelen som vanlig full av mangler.
La meg fylle inn.
Hvem betaler sakskostnadene - og er de betalt?
Røed skriver at de fire privatpersonene som frontet søksmålene er «dømt til å betale» sakskostnader, som om dette er regninger som nå havner i postkassen til folk som allerede har lidd nok. Det er unøyaktig på to avgjørende punkter.
For det første: Alle sakskostnader frem til nå ... altså tingretten, lagmannsretten, Høyesterett ... og så nok en gang tingrettens avslag som ble anket til lagmannsretten ... alt dette er allerede betalt. Ingen gruppedeltaker sitter igjen med ubetalte regninger. Det ville Røed visst dersom han hadde spurt.
For det andre: Å fremstille det som at bileiere sitter igjen med store advokatutgifter er enten et utslag av slurvete journalistikk eller et bevisst valg om å skremme folk bort fra fremtidige søksmål. Røed har fulgt denne saken i årevis. At han ikke vet - eller ikke skriver - hvordan kostnadene faktisk er fordelt og gjort opp ... det er kanskje i seg selv en historie.
Det artikkelen ellers ikke nevner
Lagmannsretten avviste sakene på prosessuelt grunnlag - akkurat som tingretten. Det betyr at ingen norsk domstol til dags dato har tatt stilling til om norske Dieselgate-ofre faktisk har krav på erstatning. VW er ikke frifunnet. Saken er ikke avgjort på realitetene. Den er avvist på formelt grunnlag, gang etter gang.
Det er en vesentlig forskjell. En som Røed konsekvent unnlater å forklare sine lesere ... kanskje fordi svaret ville gjøre det vanskeligere å få noen til å klikke seg inn på artiklene hans.
Lagmannsretten innrømmer at kravet eksisterer
I kjennelsen av 25. februar skriver lagmannsretten at det «fremstår fornuftig» å ta utgangspunkt i at foreldelsesfristen for vanlige forbrukere begynte å løpe fra EU-domstolens avgjørelse i juli 2022.
Man diskuterer ikke foreldelsesfrister for krav som ikke eksisterer. Fristen er en juridisk mekanisme for å begrense når et krav kan fremmes, ikke for å avgjøre om det finnes. Lagmannsretten forutsetter at erstatningskravet er reelt. Den avviser søksmålet på prosessuelt grunnlag, men anerkjenner i samme åndedrag at kravet er der.
Det er en innrømmelse. Den fikk ingen omtale hos Røed.
25. februar 2026: To avgjørelser - stikk motsatt konklusjon
25. februar 2026 er en dato som fortjener å stå i kursiv. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse og avviste ankene. Samme dag ... ikke dagen etter, ikke uken etter ... mottok vi et offisielt brev fra EU-kommisjonens Generaldirektorat for Justis og Forbrukere.
Kontrasten er slående:
- Lagmannsretten avviste norske forbrukeres søksmål på prosessuelt grunnlag, for tredje gang, uten å ta stilling til om de har rett til erstatning.
- EU-kommisjonen slo fast, samme dag, at nasjonal lovgivning som gjør det «i praksis umulig eller uforholdsmessig vanskelig» for forbrukere å oppnå erstatning, er uforenlig med EU-retten ... og viste eksplisitt til EU-domstolens ferske dom i sak C-666/23 (Volkswagen AG, august 2025).
Dette er ikke en tilfeldig sammenstilling. Det er dokumentasjonen på et systemisk problem: Norske domstoler avviser søksmålene på de prosessuelle grunnlagene EU-retten nå eksplisitt forbyr. Hele historien bak korrespondansen med EU-kommisjonen - tre og et halvt år og seks brev - publiserte jeg her på Bilbloggen for to dager siden: Tre og et halvt år i dialog med EU-kommisjonen.
Hva VW faktisk har betalt i andre land
Motor.no lenker til en gammel artikkel der NAF og Forbrukerrådet forklarer hvorfor norske bileiere «ikke har noe å hente». La meg hjelpe med et tall de ikke oppgir.
Volkswagen har betalt anslagsvis 337 milliarder kroner i bøter og erstatninger i USA, Tyskland, Storbritannia, Italia, Østerrike, Australia, Canada og Nederland. Norske forbrukere, med 165 000 berørte kjøretøy, har fått null kroner.
NAF er utgiver av Motor.no. NAF er den organisasjonen som i årevis har advart norske bileiere mot å engasjere seg i søksmål som nå viser seg å ha støtte fra EU-kommisjonens egen forbrukerhåndhevelsesenhet. Det er et interessant redaksjonelt utgangspunkt ... og det forklarer kanskje hvorfor Røed år etter år skriver om disse sakene uten å stille seg det åpenbare spørsmålet: hvorfor har alle andre land fått erstatning, men ikke Norge?
Om den europeiske plattformen - og hva Røed ikke forklarer
Motor.no nevner i forbifarten at jeg er i ferd med å opprette en europeisk versjon av Bilklager, og at norske bileiere vil motta en «velkomstgave». Fremstillingen er tilsiktet vag, noe Røed er blitt god på.
La meg være presis.
ClaimShare er en europeisk plattform for koordinert forbrukerlitigation, bygget på 13 år med erfaring fra Bilklager.no og NOK 500–1 000 millioner i gjenvunnet kompensasjon til norske forbrukere. Plattformen er allerede under utvikling med juridiske strukturer på plass for å drive saker på tvers av europeiske jurisdiksjoner - strukturert nettopp for å bryte gjennom de prosessuelle hindringene norske domstoler gang på gang har gjemt seg bak.
Velkomstgaven er en tildeling av CLAIM, plattformens utility-token, til bileiere som registrerer seg tidlig. Det er ikke en investering, et verdipapir eller en spekuasjon. Det er et verktøy for deltakelse i plattformens styring og en mekanisme for å distribuere fremtidige oppgjørsmidler direkte til berørte forbrukere via smarte kontrakter, uten mellommenn.
Du kan lese alt om prosjektet på claimshare.io og du kan opprette en gratis brukerkonto på claimshare.ai.
Jeg forstår at NAFs blad ikke er motivert til å forklare dette nærmere. En plattform som lar europeiske forbrukere koordinere krav mot bilprodusentene ... og som eliminerer behovet for de rådgivende instansene som i årevis har sagt «dere har ingenting å hente» ... det er neppe en sak Røed ønsker å hjelpe frem.
Hva skjer videre
Vi anker til Høyesterett innen fristen 25. mars 2026. EU-kommisjonens brev, C-666/23, lagmannsrettens implisitte erkjennelse av at kravet eksisterer, og Forbrukertilsynets skriftlige erkjennelse av at de var kjent med EU-domstolspraksis da de ila meg gebyr for å informere bileierne via SMS ... alt dette ligger klart til å inngå i ankegrunnlagene.
Vi forbereder også klage til EFTAs overvåkningsorgan ESA. ESA kan vanskelig ignorere at EU-kommisjonens eget forbrukerhåndhevelsesorgan tre ganger offisielt har bekreftet at norske forbrukere er beskyttet av de samme reglene som resten av Europa ... og at norske domstoler konsekvent avviser søksmålene på nettopp de grunnlagene EU-retten nå erklærer uforenlige med effektivitetsprinsippet.
Kampen er ikke over. Og vi har aldri stått sterkere.
Røed vil sikkert beskrive det som en svakhet å ikke gi seg. Jeg kaller det en dyd. Forbrukersaker av denne typen krever tid, ryggrad og vilje til å stå i stormen når det blåser. Det er ikke en jobb for den som er lønnet av bileiernes egen organisasjon ... og som år etter år bruker den tilliten til å fortelle de samme bileierne at de ikke har noe å hente.
Jeg vet ikke om Røed tror på det han skriver, men jeg vet at han aldri har løftet en finger for å hjelpe norske dieselbileiere til den erstatningen de rettmessig har krav på. Det har jeg gjort siden 2016, mot langt mektigere motparter enn Motor.no og deres Røed.
Det er tross alt det som skiller dem som skriver om saker, fra dem som faktisk kjører dem.
Kommentarer
Thor Braathen
12.03.2026
Jeg meldte meg ut av NAF for en god stund siden. Det kan NAF takke Røed for - han er nok kneblet og diktert av overmakt men likevel - helt håpløs fyr. Han har hatt muligheten til å forlate bordet for lenge siden men forsetter å skrive ensidig til VW og myndighetenes fordel. Kun ett ord om han - kylling !
Skriv en kommentar