Kapital publiserte i dag en artikkel om ClaimShare og min bakgrunn. Tittelen er «Norske myndigheter har advart: Nå satser omstridt klageproff i utlandet». Artikkelen er skrevet av Anders Park Framstad.
Før jeg sier noe om innholdet, er det verdt å fortelle hva som skjedde i forkant:
Journalisten hadde full informasjon
Den 6. mars kontaktet Framstad meg med fem spørsmål om ClaimShare og Dieselgate-saken. Jeg svarte utfyllende på alle fem punkter. Jeg vedla EU-kommisjonens brev av 25. februar 2026 (Ares(2026)2150653). Jeg siterte Forbrukertilsynets skriftlige erkjennelse av at de var kjent med EU-domstolens avgjørelser og bevisst valgte å se bort fra dem. Jeg forklarte effektivitetsprinsippet og dets betydning for norske forbrukere. Jeg viste til de 1.500 forbrukerne og bedriftene som har fått tilbake mellom 500 millioner og 1 milliard kroner.
Journalistens svar var: «Takk for utfyllende svar, Dag Rune! Jeg lar høre fra meg dersom det skulle dukke opp noe mer.»
Tolv dager senere publiserte han en artikkel der hoveddelen av denne dokumentasjonen er utelatt, og der det sentrale poenget er at jeg har «konkurser på samvittigheten».
Dette handler ikke om mangel på informasjon. Det handler om et redaksjonelt valg.
Hva som faktisk skjedde med konkursene
Artikkelen skriver at jeg har «flere konkurser på samvittigheten». Jeg har bedt redaksjonen om å rette eller supplere denne formuleringen. Her er den fullstendige historien:
I 2019 meldte jeg oppbud i Klagehjelp AS – en legitim og ryddig prosess. Bobestyrer, advokat Trond Jarle Bachmann, valgte å behandle dette som en konkurs og låste samtlige kontoer i alle mine selskaper. Totalt 15 aksjeselskaper - alle i full drift, gikk konkurs som en direkte konsekvens.
Deretter anmeldte den samme bobestyreren meg til Skatteetaten for grovt skattebedrageri.
Anmeldelsen resulterte i en europeisk arrestordre. Jeg ble pågrepet og satt en måned i høyrisikofengsler - i Nederland og i Norge.
Da jeg omsider fikk tilgang til saksdokumentasjonen, viste det seg at anklagene var fullstendig grunnløse. Politietterforskningen - der revisor fra Skatteetaten deltok i avhør - ble avsluttet med konklusjonen «Intet straffbart forhold». Det er den sterkest mulige frifinnelsen i norsk rett. Det betyr at alle bevis er gjennomgått og at det ikke forelå grunnlag for anmeldelsen fra første stund.
Jeg tapte titalls millioner kroner på de urettmessige konkursene og den påfølgende prosessen.
Ett oppbud ble meldt. En bobestyrer som låser 15 selskap. Falske anklager om grovt skattebedrageri. En europeisk arrestordre. En måned i høysikkerhetsfengsel. Full frifinnelse.
Det er ikke «konkurser på samvittigheten». Det er en dokumentert forfølgelsessak som endte med fullstendig oppreisning ... bortsett fra det økonomiske ... samt det faktuem at frifinnelsen ikke ble omtalt noe sted, selv om fengslingen fikk bred omtale.
Den fullstendige historien, med dokumentasjon, har jeg lagt ut i en egen YouTube-spilleliste: «Den skjulte siden av arbeidet med klagesaker». Du finner den her: youtu.be/sr2NMgtUG_U
Hva VW har betalt ... i andre land
Artikkelen nevner at mine bestrebelser med å skaffe erstatning til berørte bileiere i Norge har vært «fruktløse». Det er korrekt at norske domstoler til nå har avvist søksmålene - konsekvent på prosessuelt grunnlag, aldri på realitetene. VW er ikke frifunnet i Norge. Ingen norsk domstol har tatt stilling til om norske bileiere faktisk har krav på erstatning.
I mellomtiden har Volkswagen betalt anslagsvis 337 milliarder kroner i bøter og erstatninger i andre land - i USA, Tyskland, Storbritannia, Italia, Østerrike, Australia, Canada og Nederland. 165 000 norske kjøretøy er berørt. Norske forbrukere har fått null kroner.
Det tyske Forbrukerrådet (vzbv) vant hele 830 millioner euro til tyske forbrukere i gruppesøksmål mot VW. Jeg hadde med 1.000 norske biler i det søksmålet, men det tyske Forbrukerrådet inngikk forlik med VW om at bare de som hadde kjøpt bilen ny i Tyskland skulle få erstatning. Samtlige ikke-tyske deltakere ble oppfordret av EU-kommisjonen om å ta saken videre i sine respektive land ... noe jeg gjorde. Hva som skjedde? Det norske Forbrukerrådet advarte mot meg.
25. februar 2026: To avgjørelser ... stikk motsatt konklusjon
Borgarting lagmannsrett avviste ankene 25. februar - igjen på prosessuelt grunnlag, igjen uten å ta stilling til om norske forbrukere har rett til erstatning. Samme dag mottok vi EU-kommisjonens brev som fastslår at nettopp slike prosessuelle hindringer er uforenlige med EU-retten.
Dette er ikke tilfeldig sammenstilt. Det er dokumentasjonen på et systemisk problem og det er grunnlaget for at vi anker til Høyesterett innen 25. mars. Ikke bare fordi vi kan vinne frem, men fordi vi må dokumentere at vi har uttømt alle nasjonale rettsmidler. Det er forutsetningen for å bringe saken videre til ESA, EMD eller EU-domstolen.
Den fullstendige korrespondansen med EU-kommisjonen, alle seks brev over tre og et halvt år, er gjennomgått i detalj her: Tre og et halvt år i dialog med EU-kommisjonen.
Hvorfor ClaimShare
Kapital-artikkelen stiller spørsmål ved om ClaimShare er seriøst. Det er et legitimt spørsmål og jeg svarte temmelig utfyllende da journalisten spurte. ClaimShare ble til fordi Dieselgate-saken dokumenterte at vanlige forbrukere mangler infrastrukturen som trengs for å stå imot et av verdens største selskaper over mange år. Ikke finansiering. Ikke koordinering på tvers av landegrenser. Ikke transparente mekanismer som sikrer at betingelsene ikke endres underveis.
ClaimShare er infrastrukturen som mangler. Dieselgate er den første saken. Du kan lese mer og opprette gratis konto på claimshare.ai/no.
Kommentarer
Ingen kommentarer ennå. Vær den første til å kommentere!
Skriv en kommentar